Lengden på lystbåter øker

 

De økonomiske forandringene som vi har opplevd siden slutten på den kalde krigen har ført med seg en del konsekvenser, også når det kommer til fordelingspolitikk, og til økonomi. En av de mer tydelige og illustrerende indikatorene på større økonomisk ulikhet, er at den gjennomsnittlige lengden på båter øker.

Man kan sikkert krangle litt om hvordan man skal tolke dette som en økonomisk indikator, men det som er grunnleggende kan enkelt forklares. Folk som eier en båt trenger i Norge ikke nødvendigvis å være veldig rike, «men de tilhører som regel den halvparten av befolkningen som har det bedre enn den andre halvparten. I tillegg så vil båteierskap som regel være en indikator på at man har alt annet som man ønsker seg. Om ikke familien har spesielle maritime tradisjoner, eller om man ikke har en sær hobby som man putter all energi inn i, så er «lystbåten det som man kjøper seg sist, for å fullende «settet».

Vi vet selvfølgelig også allerede fra mange andre statistikker at rikdomsfordelingen i samfunnet i Vest-Europa har blitt forskjøvet i løpet av de siste årene med «frie marked» og økonomisk sjokkterapi av varierende slag. Den fattigste halvparten har fått redusert sin andel av avkastingen med rundt 30 % kjøpekraft.

Dermed havner det mer penger andre steder, og bidrar blant annet til flere og større båter hos dem som tjener mellom 600 000 og 1 200 000 kroner per år. Den samme tendensen er også tydelig i en større sammenheng, på verdensbasis, hvor verdens rikeste i disse dager overgår hverandre med privateide jakter som gjerne er mange ganger større enn en privat villa, med alt av fasiliteter, og en prislapp på mange millioner dollar.